• 20.02.2016 kl. 12:39

Verdens beste tomatsuppe - oppskrift

God morgen, alle sammen ♥ ♥ Håper dere har sovet godt? Jeg sitter for øyeblikket i senga med min kjære som sover ved siden av meg. Han har skikkelig godt sovehjerte, og har ikke våknet enda jeg har gått frem og tilbake og maset siden halv ti. I går laget vi hjemmelaget tomatsuppe, og det ble faktisk vellykket!! Tenkte derfor å vise dere oppskriften jeg fikk av stemoren min, Kristin. Ho har laget den et par ganger når vi har vært der, og den slår aldri feil. SUPERGOD. 

DETTE TRENGER DU 

1 løk
2-3 hvitløksfedd
2 bokser hakkede tomater
7,5 dl vann
2 buljongterninger
(smak til med salt, pepper og sukker)

Start med å kutte opp løk og hvitløksfedd og stek dem blanke i litt olje. Deretter tar du de hakkede tomatene, vann og buljongterningene i en kjele. Hiv oppi løk og hvitløksfeddene du har stekt, og bruk salt, pepper og sukker til å få den smaken du ønsker. Et tips vi fikk av Kristin var å bruke stavmikser - da er det enklere å lage suppa jevn. Når suppa er ferdig kokt kan du toppe den med det du ønsker, f.eks: kokte egg, ost, skinkebiter, tørrstekte brødterninger eller kokt makaroni. Jeg og Jørgen bruker alltid makaroni (beregner alltid for mye) og ost. ENJOY!! 

Love, Emsi

  • 27.09.2015 kl. 16:58

VIDEOBLOGG?

- God ettermiddag, håper dagen har vært fin så langt -

Min dag har iallefall vært veldig fin hittil til, tross for at Jørgen ikke har vært hjemme her i Lillehammer siden torsdag. Han er heldig og har en uke uten forelesninger, så da tok han turen hjem igjen til familie og venner. Jeg derimot er alene i leiligheten og gjør hva jeg vil - når jeg vil! Har brukt de siste dagene til å se på Pretty Little Liars, selvom jeg holder på å tisse på meg når jeg ser på det alene om kvelden. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har sett på det før? Jeg er alltid mye senere ute enn alle andre, og når folk har sett en serie fem ganger, ja da har ikke jeg startet enda. 

Nå skal jeg ut å gå en tur, og så går turen til treningssenteret. Kjenner det skal bli godt å få trent etter flere dager uten! På planen i dag er det rumpetrening, og for de som er spesielt interessert ser planen slik ut: 

- Hip-thrust
- Ettbens markløft
- Stående benhev bak
- Oppstigning på benk 
- "God morgen"
-  Bekkenløft med stang 

Let me know hvis du ønsker beskrivelse av øvelsene, haha jeg skjønner iallefall ikke en dritt av disse navnene uten bildebeskrivelse. Egentlig er noe av det verste jeg vet når folk skriver ned øvelser de gjør, så nå går jeg vel litt i mot meg selv her. Skal man virkelig vite hva alt er???

 

Jeg har også en liten nyhet, og det er at på morgenen i dag så fikk jeg somlet meg til å lage en videoblogg med hvordan jeg sminker meg til en vanlig dag på jobb eller skole! Jeg ville bare prøve å filme for moroskyld, men hvis det er noe dere ønsker å se så kan jeg vurdere å publisere den! Så fortell meg gjerne om du ønsker det ♥ Videoblogg, yes/no?

Love, Emsi

  • 24.09.2015 kl. 21:45

Oppskrift - laks i folie

God torsdagskveld, søte dere! 

I dag tenkte jeg å vise en ganske enkel oppskrift som både er sunn og supergod! Har sett i kommentarfeltet at det har blitt spurt etter en oppskrift med laks. Denne retten kan du også variere veldig mye. Hvis du ikke er en stor fan av gulrøtter, kan du for eksempel bruke tomat og paprika, eller noe annet som du synes er godt! Liker du ikke sitronpepper, kan du velge et annet. Så dette er ingen fasit. Jaja, here we go!


Dette trenger du: Gulrot, sitronpepper, laksefilet, aluminiumsfolie, crème fraiche og et hvitløksfedd (glemte å ta den med på bildet...). I tillegg velger du det du liker best av tilbehør, enten det er ris, pasta eller potet. I mitt tilfelle ble det 50g fullkornspasta.


1. Finn frem det du ønsker ved siden av slik jeg nevnte over her. 2. Skrell gulroten og skjær den opp i biter. Finhakk hvitløksfedd. 3. Legg ønsket mengde crème fraiche på aluminiumsfolien. 4. Legg gulrotbitene og finhakket hvitløksfedd over. 5. Legg laksefileten på, og ta på ønsket mengde sitronpepper (Jeg har forresten tatt av "skinnet" på laksefilèen) 6. Pakk det sammen slik at den er klar for å bli lagt i ovnen. 

Når du har pakket det sammen, skal den legges i ovnen på 180 grader i cirka 20 minutter. Det kan være lurt å sjekke underveis, for det kan hende den trenger mindre eller mer tid avhengig av hvor stor filet du velger å bruke. Også har det vel kanskje noe med ovnen å gjøre også. Hos oss funker det iallefall med en laksefilet på 125g i 20 minutter. Også er det greit å ordne tilbehøret mens du venter på at laksen skal bli ferdig i ovnen. I mitt tilfelle koker jeg pastaen når det er cirka 10 minutter igjen å vente på laksen.

Ta dà! Når laksen er ferdig er det bare å slenge den over på en tallerken, blande et glass med din favorittsaft og nyte ♥ ♥

Love, Emsi

  • 09.03.2013 kl. 00:52

Slanking og dårlig selvbilde - min historie

Hvordan har egentlig samfunnet vårt blitt? Hvilke tanker er det som flyr rundt i hodene på oss? En felles ting for de fleste mennesker er ønsket om å se bra ut. Ønsket om å føle seg bra. Et indre håp om at en dag vil man godta den man er, vise det og være fornøyd med seg selv og livet sitt. Jeg tror nok at alle har komplekser på en eller annen måte. Selv de blideste, vakreste menneskene kan føle seg mindre bra. Du vet de kjendisene med drømmekroppene man ser overalt på internett? De også kan slite med seg selv. Det er vanskelig å se det for seg, jeg vet.
Jeg skal åpne meg helt her på bloggen nå. På en måte jeg ALDRI har gjort før, og kommer sannsynligvis ALDRI til å gjøre det igjen. Jeg kommer til å angre på at jeg poster dette innlegget, men jeg har en tyngde på skuldrene mine jeg bare må få bort. Jeg vil også dele min historie for å hjelpe andre som kan være i en lignende situasjon som meg. Du er ikke alene. 

Jeg har aldri vært 100% fornøyd med kroppen min. Jeg har et ønske om at alle skal være fornøyde med seg selv, leve livet og være den beste versjonen det er mulig å være av seg selv. Jeg har skrevet om det ti tusen ganger på bloggen. Samtidig sitter jeg med en følelse over at hvis jeg ikke er fornøyd med meg selv, kan jeg ikke sitte bak skjermen og fortelle andre at de må være det. At det er så enkelt, og at livet vil bli en dans på roser senere. Jeg har slitt. I flere år. En periode på barneskolen hadde jeg ekstremt vondt, og følte meg helt forferdelig i min egen kropp. I niende hadde jeg min beste periode og var ekstremt lykkelig. I tiende også. Jeg hadde endelig funnet en balanse i livet. Jeg var faktisk ganske fornøyd med meg selv, og hadde blitt veldig fokusert på det positive. Mye pga jeg hadde slått meg til ro med kjæreste og var lykkelig. Trening og kosthold var ikke to ord som skremmet meg. Frem til mai.. Dette er min historie.

Jeg hadde en kul på siden av halsen som jeg dro til legen for å sjekke. Det viste seg til å ikke være noe farlig, men for sikkerhetsskyld ble det tatt blodprøver. Blodprøven viste lave tall, og jeg måtte tilbake til legen. Jeg husker ikke helt hvordan det med legetimene var og heller ikke hva blodtallene var for noe, men poenget er at jeg måtte tilbake til legen for å sjekke ut disse tallene. Legetimen gikk ikke som forventet. Jeg var ikke forberedt. Ikke i det hele tatt. Jeg og legen min hadde verdens beste kjemi og har kjent hverandre siden jeg var liten. Jeg var som en ekstra datter som sjeldent ble sett. Derfor følte legen at det ikke var farlig å være ærlig med meg, fordi jeg ble så satt pris på som det jeg ble og h*n ønsket meg bare det beste. H*n satt seg lenger foran meg og så meg inn i øynene. "Kan jeg spørre deg om noe?". - Ja. "Hvor mye veier du?". Senere den legetimen snakket legen om at jeg kunne bli utsatt for overvekt. At jeg hadde en sjanse for å bli overvektig en dag, og at det kunne stoppes med en gang. Deretter ble det tatt frem en eske med en diett som visstnok skulle være bra. En haug av informasjon ble presset inn i meg uten at jeg klarte å ta i mot. Tårene rant nedover kinnene mine som klinkekuler samtidig som jeg prøvde å være sterk. Det gikk ikke. Jeg var helt knust. Helt ødelagt. Hjertet mitt banket fortere enn noen gang, og jeg hadde aller helst lyst til å løpe ut døren og aldri komme tilbake. Jeg fikk spørsmål om jeg ville veies, tittet på mammaen min som satt med tårer i øynene og var helt knust selv. Tok av meg skoene og sokkene sakte, og gikk barbent mot vekten. Aldri har jeg følt meg så skammelig, fæl og stor.

Dette skulle gå bra, sa legen. Vi snakket en del om kosthold, og at dette ikke kom til å være et problem å gjennomføre. Jeg forlot legevakten med en liste over ting jeg kunne spise og ikke spise, og denne listen viste seg å være en lavkarbo-diett. Jeg dro til pappa samme dagen. Jeg hadde ingen planer om å fortelle han om dette med en gang, men håpet heller på at mamma skulle ta det opp uten at jeg visste om det. Bare slik at jeg slapp å snakke om det selv. Jeg hadde puttet arket jeg fikk hos legen i baklommen slik at jeg skulle ha det med meg for å se hva jeg kunne spise. Jeg la meg ned på sofaen og hadde ikke en enste tanke i hodet. Lå der og følte meg helt tom. Rett og slett helt ødelagt. Jeg lukket øynene sakte igjen for å slappe av i noen minutter, helt til pappa ropte fra kjøkkenet at vi skulle ha bakt potet til middag i dag, og lurte på om det hørtes greit ut. Jeg svarte ikke. Brøt sammen i gråt isteden. Det var umulig å kontrollere. Jeg klarte ikke stoppe. Potet var en av de tingene jeg måtte holde meg unna. Både pappa og Kristin kom fort ut i stua. Kristin satt seg på kanten av sofaen og strøk meg på ryggen og tittet skikkelig redd ned på meg. Det var så vondt å gjøre de bekymret. Jeg fortalte om legetimen, og pappa ble forbanna. 

Dette førte til en veldig vanskelig tid for meg. Jeg ante ikke at jeg kom til å tenke så mye på dette som det jeg gjorde. Det var nå kun to ting som sto i hodet mitt. Trening og kosthold. Det var de skumleste ordene i verden, og jeg følte meg så liten da jeg ikke visste mye om det. Jeg visste ikke hva jeg skulle trene, og heller ikke hva jeg skulle spise. Det resulterte til at jeg gråt før hvert måltid. Jeg gråt i frykt for at jeg skulle få i meg noe jeg ikke kunne, og jeg hadde ikke lyst til å spise noe heller. Jeg tenkte at det var bedre å la være enn og få i seg noe som ikke var bra for meg. Heldigvis var både mamma, pappa og stemoren min Kristin flinke til å hjelpe meg. Kristin hjalp meg ekstra mye når det gjaldt mat, og mamma satt og holdt rundt meg til langt på natt. Jeg følte meg trygg der jeg lå gråtende i armene hennes, men samtidig så knust. Jeg husker spesielt en ting jeg sa en kveld jeg ikke hadde lyst til å legge meg. "Jeg vil ikke sovne, for da blir det fortere dagen igjen og da må jeg tenke på hva jeg spiser igjen".



Gråte hele natten. Hovne øyne. På skolen. Det var dager jeg ikke orket å stå opp fra sengen. Ble liggende der hele dagen. Uten en eneste smule av matinntak. Ingen la merke til noe. Ingen sa noe. Kanskje det bare var blitt en vane for vennene mine å se meg på den måten. Kanskje de trodde det var slik jeg så ut. Hoven i hele trynet. Sjokoladen jeg vant på 17.mai ga jeg bort. Både Sindre og venninner var flinke til å trene sammen med meg, slik at jeg slapp å være alene. Jeg fikk ikke lov til å være alene. Selv mamma var redd for at jeg skulle stikke av, og finne på noe dumt. Aldri komme tilbake. En reise til himmelen var det hun fryktet, og hun sa det flere ganger.

Det var sommer og sol, og derfor helt knall å gå turer. Jeg gikk turer flere ganger om dagen, og ofte i flere timer. Å gå turer var det beste jeg visste den sommeren. Jeg gikk ned noen kilo iløpet av de første to ukene, og det var på tide å dra til legen igjen. Jeg hadde fått mer muskelmasse og gått ned to kilo på kort tid. Jeg ble så stolt over meg selv, og ville fortsette. Jeg var ganske gira der og da inne hos legen, men mamma var helt utslitt og lei seg. Hun ville ikke at jeg skulle fortsette, og mente på at det hele var unødvendig. Jeg tenkte kun på èn ting. Hvis legen hinter til at jeg må ned i vekt, er det slik det er. Jeg åpnet øynene mine for alt det negative ved meg selv og likte ikke en eneste kroppsdel. Loggen min på PC-en var en haug av thinspiration-sider og full av bilder av slanke kropper. Uansett, legetimen. Mamma ville ikke at jeg skulle veie meg på nytt, og brøt sammen i gråt. Legen spurte om hva hun ville. "Jeg vil bare ha tilbake jenta mi". En setning som har brent seg fast i minnet mitt. 
Noen dager før min andre legetime hadde mamma bursdag, og hun hadde kjøpt inn is til anledningen som jeg, hun og broren min skulle kose oss med. Jeg hadde egentlig ikke lyst på, men hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle være glad på dagen hennes. Jeg tok derfor en liten skål med is. Jeg smilte og sa at jeg var glad i henne og gratulerer med dagen. Hun fortalte meg senere at hun så at jeg ikke har det bra. Jeg svarte med at jeg var glad den dagen, men fikk til svar at hun kunne se i øynene mine at jeg ikke var det. Jeg smilte, men ikke med øynene slik jeg pleide.



Det ble juni og USA sto for tur. Jeg hadde fått beskjed om at mamma ikke ville dra på tur dersom jeg var så besatt av kostholdet og treningen. Jeg måtte skjerpe meg. Skjerpe meg skikkelig. Jeg klarte det heldigvis, og hadde en fantastisk tur til USA med utrolig mye god mat. Innerst inne hadde jeg fremdeles en liten angst, men for mammas skyld tok jeg meg et tak i nakken og hadde det bra. Da jeg kom hjem igjen meldte jeg meg inn på et treningssenter i byen, og trente hver eneste dag resten av sommerferien. Noen dager kunne jeg tilbringe nesten hele dagen på treningssenteret. Jeg tok sjeldent buss inn til byen. Enten gikk jeg, men som regel syklet jeg. Det er et stykke. Jeg dro aldri tilbake til legen min, og kommer aldri til å dra tilbake dit heller. Jeg lærte mye om mat i sommerferien og følte at jeg hadde en viss kontroll. Samtidig gikk jeg inn i en depressiv periode hvor jeg bare var trist og lei meg. Dette ble forsterket da det ble slutt mellom meg og kjæresten min i august. Det var første gang i hele mitt liv at jeg har følt at hjertet mitt har knust. Alle bekymringer, tanker og følelser ble forsterket og jeg gråt hver eneste kveld. Jeg hadde ikke energi til å trene lenger, og dette førte til at jeg holdt meg borte fra å trene faste dager i cirka to måneder. Mamma la seg i senga mi og holdt rundt meg. Hun har vært en så sinnsykt stor støtte for meg. Jeg elsker mamma♥

Nå, snart et år senere har jeg mer kontroll over trening og kosthold og unner meg selv søtsaker. Jeg har fremdeles vonde tanker, og er klar for å nå mine mål. På en ordentlig måte, riktignok! Jeg får ikke like vondt nå av å se meg selv i speilet, men prøver å se resultater hele tiden. Jeg har alltid vært en blid og positiv jente, og jeg tror ikke det har forandret seg så mye. Jeg tror heller ikke at så mange har merket noen forandring i humøret mitt. Er som regel i godt humør, men så fort noen har spurt om noe angående det, har jeg ikke spart på tårene. Når sant skal sies er jeg en mester på å skjule følelsene mine. Selv nå på vgs har jeg hatt dager hvor jeg mye heller ville holdt meg i senga og stirret i taket fordi jeg i perioder kan være veldig lei meg. Det skjer noe helt sykt med meg når jeg går ut døra, og når jeg møter på noen jeg kjenner blir jeg automatisk meg selv igjen. Det er veldig rart, men jeg tror kanskje jeg er heldig som har den egenskapen. Den kommer godt med!

Grunnen til at jeg ikke har skrevet om dette tidligere er at jeg synes det har vært greit å holde det for seg selv. Samtidig har jeg ikke hatt lyst til å skrive om det når jeg har vært så sårbar, og heller ikke gjøre slik at andre synes synd på meg. Nå har jeg det greit, og da føler jeg at jeg kan fortelle dette slik at jeg kanskje kan være til hjelp for noen som har følt/føler det på samme måte som det jeg har gjort. Jeg vet nå at det er viktig å være fornøyd med seg selv. Samtidig er det fint å trene og fokusere på et sunt kosthold. Så lenge det ikke tapper alt du har av energi. Det er så utrolig trist når jenter og gutter i en så ung alder skal tenke så mye på utseende. Til syvende og sist er det ikke det som er viktig i det hele tatt. Tro meg når jeg sier dette, fine mennesker, selvom jeg selv ikke klarer å følge mine egne råd for tiden: fokuser på positive ting. Smil. Vær glad. Gjør ting du aldri har gjort før. Ikke strev så mye for å oppnå vårt ødelagte drittsamfunn sitt syn på perfekt,  men tenk heller at du er bra som du er. DU er unik. Gjør det for deg selv, ikke for at andre skal synes at du ser bra ut. Fortell deg selv hvor glad du er i deg selv, hver dag. Jeg er ikke ute etter at noen skal synes synd på meg eller se på meg som en som søker oppmerksomhet. Jeg vil rett og slett bare dele, og være til hjelp. Det er helt forferdelig å føle det slik, og jeg unner ingen andre å føle det på samme måte. Hvis jeg kan være til hjelp, vil jeg være det så fort som mulig. Stay strong, sweetheart.

  • 04.03.2013 kl. 20:01

Skal jeg skrive mer om trening, kosthold og selvbilde?

Vel okei, jeg har en kunngjøring å gjøre. Jeg har personlig hatt et stort hat for den store bølgen med thinspiration, trening og kosthold som har rast over tenåringsnorge den siste tiden. Det står èn ting i hodet til jenter: TRENING. Sommeren er rett rundt hjørnet, og de små stikkordene dukker opp overalt. Kesam, pumpe, fit, fit, fit, fit, thinspiration, fitspo, bær, proteinbar, salat, må ned, må ned, må ned. Men èn liten ting glemmer alle vi jenter. Kan vi ikke få ha det bra med oss selv samtidig? Er det virkelig nødvendig å tenke så mye på det her? 

Jeg er ganske stolt over meg selv for tiden. Jeg har ikke fulgt strømmen, men jeg har trent for å nå et resultat i underkant av ett år nå. Jeg har fått resultater. Samtidig har det vært så vanskelig å la være og skrive om dette på bloggen. Jeg har allerede et innlegg ferdig skrevet om min historie, men har ikke turt å poste det. Men okei, poenget mitt med dette innlegget. I og med at dette er noe som tar en del av tiden min og noe jeg interesserer meg for, ville du fortsatt og lest bloggen min hvis jeg begynte å skrive litt om dette? Altså, trening og kosthold. Jeg er ingen ekspert, og kommer aldri i hele verden til å anbefale teite kosttilskudd eller noe annet som liksom skal være bra. Jeg ELSKER den vanlige maten, og ville heller ha kommet med tips og oppskrifter til ting jeg selv liker og som ikke er vanskelig.

Jeg tar egentlig det hele litt inn på meg når det kommer til trening og kosthold. Leser blogger som forteller om kosttilskuddene jeg ikke aner hvordan jeg skal få kjøpt, blogger som skriver at det største ønsket er å bli fit. Det jeg ønsker er å komme fram til et resultat jeg selv trives med, ikke nødvendigvis se ut som en utplukket jente fra weheartit. Så lenge JEG er fornøyd, er det mer enn bra nok for meg. Det viktigste er å ha et åpent sinn, ønske det, smile og ta hver dag som den kommer. Det nytter ikke å tenke "jeg MÅ trene", "jeg blir feit hvis jeg spiser den sjokoladen" eller "jeg har ikke noe valg". For tro meg, slike tanker har jeg hatt, og har de delvis enda. Det fungerer ikke i lengden, og treningen blir ikke noe morsom. Derfor vil jeg prøve å fokusere på litt andre ting også, som forhåpentligvis kan hjelpe andre litt på veien også. Jeg synes det er viktig at man føler seg bra samtidig, og hvis man er positiv og tålmodig_er målet nådd fortere enn man tror!




Vil veldig gjerne høre noen ærlige meninger om det her. Begynne å blogge litt mer om trening, kosthold og selvbilde?

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits