• 29.07.2017 kl. 14:27

Når han blir hun

For noen år siden trente jeg på SATS, og der møtte jeg en person som gjorde treningen mye enklere for meg. Jeg tok en sjanse ved å bli med på en zumba-gruppetime, og instruktøren smilte fra øre til øre gjennom hele timen. Vi danset til sassy, kule sanger som tok rumpeshaking til et helt nytt nivå! Til tross for at jeg er helt elendig på rumpeshaking, prøvde jeg som aldri før, og jeg gransket metodene til instruktøren som virkelig hadde dreisen på dette. Jeg begynte å elske disse timene, og gledet meg alltid til neste gang. 

La oss komme til poenget ved dette innlegget: I går satt jeg med tårer i øynene og leste gjennom et langt innlegg skrevet av denne fantastiske instruktøren. Historien om at Adrian nå ønsker å gå gjennom en lang prosess for og endelig bli den personen han lenge har ønsket å være - er jeg sikker på vil hjelpe mange andre som befinner seg i den samme situasjonen som han selv har vært. 
Han blir nå hun 

 


 

SAY HELLO TO ALESSA

Jeg anbefaler alle å lese dette innlegget hvor hele historien står skrevet. Heldigvis har hun en familie som støtter henne, og som godtar henne for den hun er. Jeg er sikker på at det er en viktig faktor når en går gjennom noe som dette, eller egentlig uavhengig av hva man har på hjertet. Alt blir mye enklere dersom en har noen som støtter seg. Jeg er ordfattig, og synes rett og slett det er helt fantastisk av henne å komme til det punktet hvor hun står frem med sin historie til et så stort publikum. Jeg er sikker på at denne bloggen vil være til hjelp for mange - og da spesielt for henne selv. Følg med på bloggen hennes for å få et innblikk i hvordan denne prosessen foregår, og hvordan det står til med henne underveis! I sure will.

Det er viktig å huske på at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av kjønn. Vær tro mot deg selv og den du er. Det er kun deg selv som lever i din kropp, og dine følelser er i bunn og grunn de viktigste i ditt liv. Lytt til dem, og gjør det som føles riktig for deg uansett hva andre måtte si og mene! 

 

Dette innlegget er forresten skrevet med samtykke fra Alessa, om noen skulle lure på det.

 

Love, Emsi

  • 02.07.2017 kl. 18:46

Dear diary,

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skriver dagbok. Jeg elsker det, men skriver ikke hver eneste dag. Jeg skriver når det har skjedd noe spesielt, når jeg er lei meg, når jeg har mye på hjertet eller når jeg bobler over av lykke. Felles for disse situasjonene er at det må ned på papir. Jeg må få det ut. Jeg ser for meg at noen sitter og leser i denne dagboken om 100 år. Ingen skal få lese den så lenge jeg er på denne jord iallefall, det er sikkert og visst. Her er det mange hemmeligheter, tanker og følelser som kun er for mine øyne. Likevel hadde det vært litt spennende å dele noe med dere uansett, kanskje jeg vil gjøre det en dag?

Det var bestemor og bestefar som fikk meg til å starte med og skrive dagbok. Bestemor har gjort det i alle år, og bestefar skrev også litt i sin tid. Jeg har lest i deres dagbøker, og synes det var utrolig fint. Det er noe eget. 

 

· JUST WRITE IT DOWN ·

 

I dag er en sånn dag hvor jeg bare må få utløp for alle tanker og følelser ned i dagboken min. Derfor skal jeg bruke kvelden til dette, og det blir så godt. Det har ikke skjedd meg noe spesielt nå, og jeg er ikke lei meg. Jeg må bare få ned alt jeg tenker på, og alt jeg har gjort i det siste. Av en eller annen grunn gir det meg en avslappende følelse og jeg føler meg så mye lettere etterpå. Jeg vil anbefale å skrive dagbok dersom du er som meg og har mye på hjertet. Det er en smart måte å sortere tankene på - virkelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

.. Og du da, skriver du dagbok?

 

Love, Emsi

  • 22.03.2017 kl. 15:47

Kjære lege



Kjære lege,

Husker du meg? Husker du da jeg satt i den blå pasientstolen ved siden av min mor, og du fortalte meg at jeg burde tenke på vekten min? Husker du at jeg tok av meg skoene og gikk bort til vekten på kontoret ditt, og at tallet på vekten viste 64kg? Likevel skulle jeg, som anså meg selv som akkurat helt passe normal, starte på diett. Fordi jeg kunne legge på meg. Aller helst ville du skrive ut en diett med 18-årsgrense, men lille meg var bare 15 år og ikke engang fullført ungdomsskolen. Du tenkte at mamma kunne skrive under isteden. Jeg gikk derfra med en liste over ting jeg ikke kunne spise, og følte meg hjelpesløs. Slutt på potet, pasta, brød - og listen stoppet ikke der.

Det er ikke sikkert at du husker meg, kjære lege, men du kan banne på at jeg husker deg. Du kan banne på at tilliten min som jeg hadde til deg i nesten alle år av mitt liv ble brutt. Ikke da, men etter en stund. I starten trodde jeg du hadde rett. Jeg måtte ned i vekt. Jeg endret totalt fokus, og måtte ned i vekt så fort som mulig. Jeg veide meg hos deg to uker etter dette besøket, for du ønsket å følge meg opp. Jeg hadde gått ned 4kg, kjære lege, og det var bare starten. Jeg ble helt besatt. Jeg ville heller unngå å spise middag, enn å spise noe på forbudt-listen jeg hadde brettet sammen i baklommen. Sjekket den kontinuerlig. Jeg trente flere timer daglig, og følte meg helt forferdelig i min egen kropp. 

For deg, kjære lege, var dette kanskje bare en vanlig dag på jobb. Du hadde kanskje drukket morgenkaffen din, kammet håret bakover og vinket farvel til familien din i det du gikk ut døren. Da du kom hjem etter en lang arbeidsdag var det kanskje en god middag som ventet deg. For meg, kjære lege, var det starten på et mareritt. Det var starten på noe nytt, noe ukjent jeg ikke visste noe om. For meg, kjære lege, var det ikke bare å sette seg ned ved middagsbordet og spise det jeg ble servert.

Husker du at jeg bare var barnet på barneskolen da jeg fikk timer hos deg til og kun leke med småleker på gulvet ditt? Uten noen sjekk, uten behov for medisinsk hjelp - kun for det sosiale. Jeg ble kalt for en feit gris flere år på barneskolen jeg, kjære lege. Jeg hadde vondt i hele kroppen, alle punkter du klemmet på var ømme. Du hadde vel glemt fortiden min, kjære lege, for å risse opp i disse sårene skulle vise seg å ikke bli noe problem. Isåfall ikke for deg.

Du skulle sett meg den dag i dag, kjære lege. Jeg var heldig som fant kjærligheten. Jeg var heldig som fant noe annet å bruke tanker og energi på. Noe som reddet meg, og fikk meg til å føle meg verdt noe igjen. Hvis du hadde sett meg den dag i dag, ville du nok mest sannsynlig ikke kjent meg igjen. Jeg er ikke lenger en tenåringsjente med normal kroppsvekt og godtroende om at det leger sier er sant. Snarere tvert i mot. Beklager, men jeg hater leger. Jeg drar ikke dit med mindre jeg virkelig er bekymret for egen helse. Ikke nok med det, men jeg har kanskje gått opp flere titalls kilo enn du skulle ønske. 

For noen er dette ingenting. Jeg fikk høre at jeg var svak. Svak som lot en liten hendelse som dette få meg til å syte så mye over min egen kropp. For meg har dette vært noe som enda ikke har sluppet taket uansett hvor mye jeg har prøvd å endre tankemønsteret. Det går fint i lange perioder, det slipper taket såvidt. Så klamrer tankene seg fast i meg igjen, og minner meg på hvordan den dagen har satt spor i meg. Hvordan det kanskje vil påvirke meg i enda flere år. Hvordan selvbildet mitt ble totalt forandret, og jeg ikke lenger tillot meg selv å være fornøyd. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å bli det.

.. IKKE HØR PÅ ALT DU BLIR FORTALT

Ikke la andre bestemme over hvordan du burde se ut. Ikke la andre fortelle deg at det du føler er feil, eller at du ikke har rett til å føle det du føler fordi andre har det verre. Jeg har opplevd andre vonde ting i mitt liv også, men det har vært smerte på andre måter. Kjærlighetssorg, lengsel, sorg etter å ha mistet noen, skrubbsår, hjernerystelse. Alle disse tingene er smerter på forskjellige måter. Ikke la noen fortelle deg at du ikke kan føle på det. Hvis du har opplevd noe ugreit, er det dine følelser. Det er du som eier dem. Kjenn på dem. Jeg lover ikke at det er lett, for det er det ikke. Det er lettere for meg å oppfordre dere til det. Snille dere, løft hodet 

  • 11.03.2017 kl. 22:20

Deler et råd fra mormor

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har nevnt flere ganger tidligere på bloggen, har jeg vært utrolig mye sliten fordi jeg rett og slett har for mye å holde på med (føler nesten at bloggen har blitt min klageplattform - ikke meningen, sorry). Det er ikke nødvendigvis alltid slik at dagen er proppfull av ting, men jeg har en tendens til å la uroen over fremtidige ting jeg skal gjøre henge over meg. For eksempel innleveringer på skolen. Det gjør at noe ligger og gnager konstant. Jeg går på høygir hver dag, og klarer ikke ta meg tid til å slappe av selvom jeg vet jeg burde.

Jeg snakket med mormor om dette, og fikk et utrolig godt råd som jeg har lyst til å dele med dere. Når du skal planlegge hva du skal gjøre iløpet av uken, beregn tid til å slappe av. La oss si du blir spurt om å jobbe en dag eller være med på noe med en venninne, men du i utgangspunktet har planlagt å slappe av - si nei. Du kan ikke den dagen. Denne dagen har du planlagt å bruke tiden til å slappe av fordi du trenger det. Alle trenger å slappe av en gang i blant. Se på denne avslapningsdagen som like viktig som en bursdag eller en vakt på jobben med godt betalt. Det er selvfølgelig ikke slik at en må bruke en hel dag til avslapping, men et par timer synes jeg iallefall at en burde unne seg. Nå er forsåvidt ikke jeg den rette personen til å snakke, men jeg har blitt flinkere til dette og ønsker å fortsette med det i fremtiden. Det er jo egentlig utrolig enkelt å tenke seg til, men jeg har ikke tenkt på dette før. Jeg merker iallefall at det hjelper både på kropp og sinn! Hvor flink er du til å slappe av?

Love, Emsi
 

  • 16.02.2017 kl. 20:18

20.18


 

  • 18.01.2017 kl. 12:54

365 dager

I dag er det 365 dager siden du forlot oss. 365 dager fylt med sorg, men innimellom denne sorgen har det vært plass til latter og glede. Det er slik du ville ønsket det, er det ikke? Og hvor rart er det ikke at enda en stor sorg fyller store deler av hjertet, og får brystet til og kjennes ut som minst 600g tyngre enn før, så kan latter og glede fylle de små rommene i hjertet som kanskje har føltes ganske så tomme ut før. Men du sitter inni der et sted og vinker, og slapper av og av og til minner du meg på alt du var for meg og hvisker at jeg kan gå og ta meg en is. Og så en til.

Det er 365 dager siden jeg falt ned på gulvet og gråt, pakket sakene mine og skrapet hysterisk av isen på bilruten for så å kjøre til deg på underkant av tre timer når det vanligvis ville tatt fire. Vi kjørte bare bittelitt fortere. Det er 365 dager siden jeg holdt deg i hånden for siste gang. Den hånden som de siste årene ikke har villet sluppet meg når jeg har holdt i den, og som har klemt til ved jevne mellomrom. Men denne gangen kunne du ikke fortelle meg om krigen eller alle hundene.

Det er 365 dager siden du forlot denne verdenen og lot sjelen din vandre videre. Jeg håper du sitter der oppe med den hjemmelagede stokken og ser ned på oss som fremdeles har så lenge igjen å leve. Jeg kommer til å gjøre mange feil før jeg treffer deg igjen, men jeg vet at det ikke gjør noe. 365 dager siden hverdagen slo meg i trynet og ville at jeg skulle fortsette som før. Bare uten deg. Bare uten ditt trygge vesen. 365 dager har gått siden det. Uansett hvor mange minutter, timer, uker, måneder og år som går så kommer jeg til å ta vare på deg i det lille rommet i hjertet mitt kun for deg, for alltid.

Jeg glemte av å publisere dette igår, så det kommer en dag for sent. Det går bra.

  • 18.12.2016 kl. 13:28

Å være stolt av seg selv

Hvorfor er det så flott når andre er stolte av deg? Jeg skal ikke nekte for det. Jeg synes det er en fantastisk fin følelse å vite at noen der ute er stolte av akkurat meg. Det å vite at jeg har gjort noe som gir en person en følelse av stolthet er utrolig. Jeg har ofte jobbet hardt for å høre disse ordene. "Jeg er stolt av deg". Jeg får høre det ofte, og da spesielt av mamma. Disse ordene er tilfredsstillende. Det gir meg noe - men er det nok?

Hva er det som er så fint med at andre er stolte av deg, om du ikke er stolt av deg selv? Hvorfor jobbe så hardt for å høre disse ordene, om du ikke kan leve lenger på dem enn et par sekunder - nettopp fordi du ikke er stolt av deg selv? Ikke gi deg. Det spiller ingen rolle hva målet ditt er. Musikk, kunst, en sterkere kropp, en ny jobb eller en kjæreste. Ikke gi deg før du har klart å gjøre deg selv stolt. Det er det viktigste. Ikke gjør det du gjør for andre, men gjør det for deg selv. Til syvende og sist er det du og dine egne tanker som legger seg om kvelden.



I det samfunnet vi lever i akkurat, vil man kanskje oppleve at noen rynker på pannen dersom du sier "vet du hva, jeg er stolt av meg selv". Vi skal prestere godt på skolen, være godt trent, spise sunt, ha fine klær, et vakkert ytre, være bereiste og ta bilder av alt vi gjør for å vise andre hvor bra vi har det. Men å være stolte av oss selv? Gud forby om vi er det! Er ikke det ironisk? Vi kjemper konstant, men rekker aldri å ta en pause fra disse perfekte prosjektene til og være stolte over hva vi allerede har oppnådd. Det vi har oppnådd har vi all grunn til å være stolte av.

Det jeg ønsker å oppnå er ulikt fra deg. Det er ulikt fra mine venner og min familie. Det er til og med ulikt fra forloveden min. Mange av vennene mine har tatt friår, et par har reist verden rundt og noen har rukket å tjene seg opp til en egenandel til en fremtidig bolig. Jeg har verken en trent kropp, en saftig bankkonto eller dyre klær. Er det dermed sagt at jeg skal føle meg mislykket? Er jeg verdiløs fordi mine oppnåelser ikke er like andres? Absolutt ikke! Mine oppnåelser er store for meg, og dine oppnåelser er store for deg. Det spiller ingen rolle hva du har oppnådd, så lenge du er stolt av det selv. Det har du lov til å være.

Dine mål og drømmer er dine. Dersom du synes det er vanskelig å være stolt av deg selv og det du gjør, start i det små. Se verdien i de små tingene i livet ditt, selvom de rundt deg nødvendigvis ikke ser det. Husk igjen at det er dine mål og drømmer, og det er deg selv du jobber for. Det er bortkastet tid å prøve og imponere alle hele tiden, når den du egentlig burde imponere er deg selv. Det spiller ingen rolle hva andre synes. Vær litt stolt av deg selv, og gi deg selv komplimenter for det du gjør!


Du er fantastisk, og har all grunn til å være stolt av deg selv. Aldri glem det.

Love, Emsi

  • 01.12.2016 kl. 21:35

Tankespinn

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Det er så mange tanker som spinner i hodet mitt, og jeg tenker å dele de med dere. Det er så lenge siden jeg har skrevet ned noe som helst av ting jeg grubler på, ikke engang dagboken min har blitt åpnet på veldig lenge. Det er synd, for det er jo en slags terapi. Iallefall for meg, altså å skrive de ned. Få de ut av hodet. Disse tankene er ikke nødvendigvis dype eller personlige, men tanker som jeg rett og slett bare ønsker å dele. Og på forhånd, jeg beklager så mye om jeg tråkker noen på tærne. Dette er kun mine egne tanker, og jeg vet at det kan finnes svar på mye av det og andre synspunkter rundt det som jeg sikkert også ville vært enig i.
 

"Er forholdet virkelig så bra som det virker som på bloggen?".
Dette spørsmålet hører jeg ofte om andre, men har også opplevd at noen har spurt andre om det angående meg. På en blogg deler man som regel ikke hver minste lille detalj fra livet sitt. Ja, det kan godt hende at noen gjør det, men det gjør ikke jeg. Vi kan ta utgangspunkt i forholdet til meg og Jørgen. Selvom jeg skriver at jeg er forelska i et blogginnlegg, betyr ikke det at det er løgn. Hvis jeg skriver at vi har hatt en superfin dag og at han gjør meg lykkelig, er ikke det løgn. Det er ikke slik at jeg ønsker å fremstille det som noe annet enn det er, men jeg velger å utelukke enkelte ting fordi a) alt er ikke nødvendig å dele b) jeg ønsker å skåne han. Selvom jeg ikke deler eventuelle krangler/diskusjoner i mitt forhold, betyr ikke det at de ikke eksisterer. Selvom jeg ikke deler eventuelle dårlige dager vi har, betyr ikke det at alt er rosenrødt hele tiden. Jeg hadde ikke likt om han delte med hvem som helst hva vi har diskutert eller at jeg var i skikkelig dårlig humør i går, liksom. Jeg deler gjerne mine tanker og følelser rundt forholdet, men jeg ser virkelig ikke noe poeng i å legge ut om absolutt alt. Hvem hadde giddet å lese om det uansett? Når sant skal sies så er jeg og Jørgen faktisk veldig heldige, for vi krangler så og si aldri. Og skulle det skje, er det over på et blunk.

 

Fremstilling av livet sitt på sosiale medier.
Det er ikke en ukjent sak at det har vært mye hysteri rundt hvordan folk fremstiller livet sitt på sosiale medier. Jeg kan ikke snakke for alle, men for min egen del synes jeg det er mye hyggeligere å dele ting jeg synes ser koselig ut - enn å dele et selfie av meg selv mens jeg sitter i sofaen med mat rundt hele ansiktet (det skjer hver gang jeg spiser). Jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at folk ikke sitter og tenker "nå skal jeg få det til å se ut som om livet mitt er helt perfekt, så da legger jeg ut det bildet her av de nye telysholderne mine i perfekt lys". Som sagt, jeg kan ikke snakke for flere. Men jeg kan ta meg selv som utgangspunkt. Jeg har elsket å ta bilder siden jeg gikk på ungdomsskolen, og elsker redigering og se et sluttresultat av et bilde som i utgangspunktet kanskje ikke hadde den beste kontrasten eller skarpheten. Og når jeg deler dette bilde, er det fordi jeg synes det er fint og jeg har brukt tid på det. Jeg får mye inspirasjon av å se bilder med fint lys og fine motiver. Jeg tror dette handler litt om å endre tankemønsteret sitt litt, og se det kunstneriske ved det også!

Jeg har full forståelse over det faktum av at folk kan føle at andre har et bedre liv enn seg selv pga denne fremstillingen, men jeg tror fremdeles at det kan være en mulighet å endre tankemønsteret litt. Det er jo egentlig litt logisk at livet til en person kanskje er mer enn kun disse bildene. Vi er alle mennesker, og det er veldig få personer som har det bra hele tiden. Kanskje ingen? Vi må slutte å legge skyld over på andre for hvordan vi selv føler det. Det er kun du som kan gjøre noe med disse tankene. Husk at for noen er fotografi og redigering en hobby, og ikke en vond intensjon om å legge et press over på noen andre.
 


Før & etter redigering i Photoshop. Dette er slik jeg vanligvis redigerer alle bilder som blir lagt ut her.
//Kontrast, lysstyrke, skarphet, blått svakt filter ca. 10%

 

Å gjøre ting kun for andres skyld.
Dette er noe jeg virkelig går gjennom sånn cirka 100 ganger iløpet av en måned. Marthe prøver å fortelle meg at jeg må ta hensyn til meg selv og egne ønsker, men det er så utrolig vanskelig. Hvorfor er det sånn at en må godta at noen blir sure for at du f.eks ikke kan bli med på byen? (kun et eksempel). Hvis du selv ikke ønsker å dra på byen, så er det faktisk du selv som eier den avgjørelsen. Det er ditt liv, og gjett hvem som er sjefen i ditt liv? Jo, det er deg. Jeg opplever stadig vekk at noen blir skuffet/sure på meg når jeg drar hjem til Sarpsborg og ikke har tid til å finne på noe. Jeg gjør en rekke avgjørelser når jeg drar hjem som går ut på hvem jeg ønsker å prioritere på denne hjemturen. Som oftest er det familie, som er spredt utover slik at jeg bruker veldig mye tid kun på transport. Jeg er selvfølgelig veldig glad i å være sammen med venner også, det er ikke det, men jeg synes det er fryktelig slitsomt å føle på et press når jeg er hjemme hvor folk ønsker å ha meg på hver sin side av byen på samme tid. Spesielt om jeg får spørsmål som "du har kanskje ikke tid til meg denne gangen heller?" eller kommentarer som "fint at du tok deg tid for engangsskyld". Jeg skulle sååå ønske at et døgn hadde mer enn 24 timer og at jeg var supermann, men dessverre er det ikke slik det er. Også handler det litt om å ta valg for sin egen del også, og gjøre ting en selv har lyst til. Ikke gjør noe kun fordi noen andre forventer det av deg. Tenk deg nøye om, og tenk over om du gjør det for deg selv eller kun for andres skyld. Og har du ikke lyst, si nei.

 

Å drite i hva andre måtte mene.
Jeg vet at dette er utrolig vanskelig, og at det er en daglig utfordring for mange. Også for meg. Jeg har alltid brydd meg om hva andre mener og tenker om både hvordan jeg ser ut, hvordan jeg er som person og hva jeg legger ut. Jeg vet at gamle venner har tatt screenshot av bloggen/instagram og sendt til hverandre, og at jenter er utrolig flinke til å snakke dritt for så å like alle bildene dine på instagram i etterkant. Jeg har frem til den siste tiden tenkt at jeg bekymrer meg over hva den og den skal mene om det jeg legger ut, og har derfor latt være å legge ut noe i det hele tatt. Fordi jeg vet at om jeg driter meg ut, er folk raske til å dømme. Folk er jo mer opptatt av å snakke om hvor dritt noen andre gjør det eller har det, enn å fremheve det gode de gjør. Om noen misliker deg, er det ingenting som gjør de mer fornøyd enn å ha noe på deg. Men vet dere hva, bare gi litt faen. Drit i alle som måtte mene at det du gjør er teit, at det du føler er feil eller at du ser sånn og sånn ut. Bare drit i det! Lettere sagt enn gjort, I know. Men vær så snill, ikke la andre begrense deg i ditt eget liv. Jeg har iallefall tatt en avgjørelse som går ut på å drite i hva andre måtte mene, og jeg håper du slenger deg på? Så kan vi vise alle hvor gode vi er, og at vi gjør som vi vil nettopp fordi vi er BEST.



Love, Emsi

 

 

  • 07.07.2016 kl. 22:49

Savn, smerte og lengsel

Jeg står stille. Verden snurrer rundt meg, og menneskene beveger seg forbi i høy hastighet. Jeg vet ikke noe om deres liv. Det eneste jeg vet er at jeg står stille i mitt eget, men at samfunnet forventer at jeg skal gå videre. 

Jeg har fått inntrykk av at sorg er et tema det ikke snakkes om. Er du klar over hvor dumt det faktisk er? Er du klar over hvor mye vanskeligere en sorg er å bære dersom den kun skal ligge å gnage som en klump i magen over lenger tid? Det er ikke mange som er klar over det, men det er faktisk slik at en god del sørgende utvikler helseproblemer. Sorg skal tas seriøst. Jeg har flere ganger grått meg i søvn, men tenkt at jeg ikke vil plage andre med det. "De har hørt nok om det nå". 

Da jeg gikk i første klasse på vgs trodde jeg at kjærlighetssorg var det største smertehelvete jeg kom til å oppleve. Da jeg tok tattovering i andre klasse trodde jeg at det kom til å være det verste. Men jeg skal fortelle deg èn ting, og det er at sorgen av å miste en person du står nær er det aller verste. Det gjør vondt på en måte du ikke kan se for deg før du er i situasjonen. Denne sorgen omfatter et stort savn, en smerte og en lengsel. En lengsel etter en person du vet du ikke får se igjen før du selv er i himmelen. Det er da du føler at hjertet virkelig brister, og at tyngden i brystet ikke slipper.

Minnene spilles av i hodet mitt på repeat. Minner fra barndommen hvor jeg plukket de største bringebærene du kan se for deg og løp inn for å vise han, og han puttet dem inn i munnen min en etter en. Når jeg lukker øynene ser jeg han smile, ta tak i hånda mi og klemme til. Jeg ser episoden fra da jeg fikk et selvskrevet dikt av han, og vi begge satt med tårer nedover kinnene. Minnene fra julekvelder og bursdagsfeiringer hvor han alltid skrøt av maten. Minnene fra besøkene hvor det viktigste for han var at jeg hadde fått en is og et glass med brus. Minnene om hans lyseblå skjorte og hjemmelagede stokk. 



Jeg vil at du skal komme tilbake. Jeg vil holde deg i hånda og klemme til, slik du alltid gjorde. Jeg vil fortelle deg at jeg er forlovet med Jørgen, og at han kommer til å ta godt vare på meg - akkurat slik du ba han om å gjøre. Jeg vil overraske deg med besøk og se deg lyse opp. Jeg vil høre latteren din og legge en kald klut på pannen din. Jeg vil gi deg en klem, og fortelle deg at du er det beste mennesket i hele verden. 

Jeg synes det er vanskelig å forstå at livet bare skal gå videre når en av mine nærmeste personer ble revet vekk fra meg. Jeg klarer ikke forstå hvordan jeg skal klare å føle at ting gir mening igjen, når det var han som fikk meg til å føle det. Jeg synes det er trist at jeg aldri igjen vil høre han fortelle hvor stolt han er av familien sin. Han var den personen i mitt liv som virkelig fikk meg til å føle meg bra nok og verdsatt. Mormor fortalte meg at sorgen aldri forsvinner, men at den med tiden vil bli lettere å bære. Jeg håper det er sant, for akkurat nå gjør det vondt. Så jævlig vondt.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette nokså rotete innlegget, men jeg ønsker å fortelle deg noe. Hvis du som leser dette bærer på en sorg som er vanskelig å bære, snakk om det. Hvis du ikke ønsker å snakke med venner om det, finn en spesialist. Jeg har selv snakket med en dame om sorg, og jeg følte meg mye bedre etterpå. Da får du fortalt om situasjonen din til en som kan forstå den på en annen måte enn venner og familie. Jeg hadde i forkant bestemt meg for at jeg aldri skal snakke med psykolog eller lignende fordi jeg har hatt en tanke om at de ikke bryr seg. Hun jeg snakket med satt med tårer i øynene gjennom store deler av samtalen. De er mennesker de også, husk det. Poenget mitt er at du burde snakke med noen om det dersom du har det vondt. Det spiller ingen rolle om det er en uke, en måned, et år eller 10 år siden du mistet en person du var glad i. Kjenner du på sorgen, er det en følelse som skal respekteres. Du må ikke føle at det ikke er like greit å sørge selvom det er lenge siden. Aldri la noen fortelle deg noe annet!! Hvis du har en helt vanlig dag og sorgfølelsen kommer snikende, føl på den. Kanskje det kan være godt å tenke tilbake på de gode minnene dere har sammen. 

(Hvis du ønsker en å snakke med, kontakt meg gjerne på mail: emilieskaget@hotmail.com. Jeg er ingen psykolog, men jeg forstår).

Love, Emsi

 

  • 11.03.2016 kl. 18:41

Å gi komplimenter til noen man ikke kjenner

Jeg vil bare fortelle dere om en hyggelig opplevelse jeg hadde i går, og denne opplevelsen fikk meg egentlig til å tenke litt gjennom ting. Jeg var på treningssenteret, og etter en halvtime med intervalltrening i gruppe var jeg både svett og følte meg ikke så smashing der jeg gikk uten sminke og et hår som ikke hadde blitt vasket på fire dager. Et av apparatene jeg ikke har testet ut var opptatt, og jenta som brukte det skjønte at jeg og venninna mi hadde lyst til å prøve. Da hun var ferdig forklarte hun meg hvordan jeg skulle gjøre det, og jeg takket for hjelpen. Så kom det. "Jeg vet ikke om det her er akseptert å si til andre jenter, men du har skikkelig fin rumpe!". 

Hvorfor tenker man at det ikke er akseptert? Jeg er en av de personene som ser på andre jenter på avstand og tenker over hvordan de ser ut, det skal jeg ikke nekte for. Men hvorfor forteller vi det ikke til dem? Det er flere ganger jeg har sett andre jenter og tenkt "herregud, hvordan er det mulig å ha så fine øyne" eller "det der må være det fineste håret jeg har sett i hele mitt liv". Hver gang jeg ser et annet menneske, er det et eller annet ved dem som fanger oppmerksomheten min. Når jeg tenker over det, har jeg aldri sett et menneske jeg ikke synes noe om. Det er noe fint ved absolutt alle, og jeg synes at det er på tide at vi tar oss litt i nakken, manner oss litt opp og forteller dem akkurat hva vi synes er så fint!

Tenk over dette: Du er på vei hjem fra skolen eller jobb, og du føler at du i utgangspunktet har hatt en nokså dårlig dag. Du fikler med øreproppene, og håper at du får sitte alene på bussen på veien hjem. Så kommer det en annen jente bort til deg og gir deg et kompliment. Kanskje "Jeg må bare si det, så utrolig fin stil du har" eller "Jeg vet jeg ikke kjenner deg, men jeg må bare si at jeg synes du er skikkelig pen". HVOR mye bedre ville du ikke følt deg av det? Jeg kan nesten si med sikkerhet at dagen din ville føltes mye lettere. Kanskje det ville føltes som om du svevde på rosa skyer hele veien hjem?

Jeg vil faktisk påstå at det er noe annet å få et kompliment fra en ukjent, enn en du kjenner godt fra før av. Jeg blir selvsagt glad for alle komplimenter jeg får av kjente og kjære, men når en helt ukjent velger og fortelle deg noe de synes er fint ved deg - da blir det litt ekstra spesielt. Du skjønner at det er en annen person, som du ikke kjenner på noen som helst måte, som har tatt seg i nakken, mannet seg opp og fortalt deg akkurat det som fanget deres oppmerksomhet ved deg. 

SPRE LITT KJÆRLIGHET OG GLITTER, JENTER
 

Jeg vil derfor oppfordre dere som leser dette her til å prøve på dette neste gang du ser en person som du synes det er noe ekstra fint med. Det er ikke alle som vil synes det er like lett (jeg har gjort det kun èn gang), men jeg kan love deg at du vil føle deg så snill og hyggelig når du ser person lyse opp av dine gode ord. Ikke bare det, men du er med på å påvirke deres dag. Vi jenter må reise hverandre opp!! Også lurer jeg på, har du gitt eller fått et kompliement av en person du ikke kjenner?

Love, Emsi
 

  • 14.02.2016 kl. 00:16

Det er lov å være lei seg

Det siste lyset er slukket, det er ikke en lyd å høre på milevis avstand og det er endelig på tide og legge seg. Virkeligheten slår meg i trynet i det jeg drar dyna over den kalde kroppen min og stirrer ut i det mørke rommet. Tårene presser på. Det er ingenting som kan stoppe dem nå. Nå er det kun meg og tankene. Tankene som svirmler rundt i hodet mitt hele dagen, men som jeg aldri lar slippe ordentlig til. 

Jeg har forvirret meg inn i en ond sirkel hvor det å vise følelser ikke får eksistere i hverdagen. Jeg står opp om morgenen, spiser en god frokost og holder meg opptatt med de planene jeg har. Når jeg omgås venner klarer kroppen min på mirakuløst vis å skjule hvordan jeg føler det på innsiden. Ikke sier jeg et ord om det heller. Jeg prøver å fortelle meg selv at det er lov å være lei seg, men jeg vil ikke lytte før hodet treffer puta.

Det er slitsomt. Det er slitsomt å gå gjennom hverdagen med en tyngde i brystet som ikke ligner noe annet. Det er vanskelig. Det er vanskelig å kjenne tårene presse på fra baksiden av øynene, men på samme tid le av vitsene som blir fortalt. Det er utfordrende. Det er utfordrende å kjenne en trang til å skrike ut, sparke og slå i veggen og kaste meg ned på gulvet - når de rundt meg til enhver tid har en forventning om at Emilie, ho er glad og positiv hele tiden. Det er iallefall den personen jeg gjør alt jeg kan for å være, og når jeg er trist går dette på autopilot. Rundt familie vil dette høres helt absurd og feil ut - for med familie lar jeg følelser slippe til. Jeg blir utrolig fort irritert rundt familie når jeg er trist. Da går det nesten ikke an å snakke til meg uten at jeg gir veldig sterkt uttrykk for at jeg ikke ønsker å føre en samtale. Jeg dekker over sorger med irritasjon, og jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne si rett ut at jeg føler at verden har rast sammen under føttene mine, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Love, Emsi

  • 19.01.2016 kl. 18:02

Hvil i fred, kjære snille bestefar

Søndag kveld, 17.januar, mistet jeg en person som sto meg veldig nær. Min kjære snille bestefar. Jeg mottok en sørgelig tekstmelding på ettermiddagen, og ti minutter senere satt jeg og Jørgen i bilen på vei hjem. Mitt største ønske var å rekke frem før det var for sent. Etter nesten fire (lange) timer var vi på plass ved sykehjemmet. Jeg tok tak i hånda hans, klemte litt på den og kysset han på panna. Jeg håper han merket at det var meg. Det gikk et par timer før han pustet mindre og mindre. Jeg kysset han på panna igjen, og holdt rundt hånda hans. Jeg håper han følte seg trygg. Etter noen sekunder merket jeg at han ga slipp. Nå var tiden inne til å reise til himmelen - et sted uten smerte eller bekymringer. Hvil i fred, min snille og omtenksomme bestefar. Jeg håper vi en dag sees igjen.

                                                   - Meg og bestefar da han var på sykehuset for en stund siden // Flagget er heiset for bestefar -

De som kjenner meg godt, vet også hvor glad jeg var i bestefaren min. Han var min største helt og forbilde, og det fantes ingen som han. Det største han har gitt meg her i livet er kjærlighet, respekt og tillit. Var det noen som hadde troa på meg uansett hva mine mål var, var det han. Hver gang jeg var på besøk, og kanskje litt ekstra spesielt nå de siste månedene, forsikret han seg om at jeg visste at han var glad i meg. "Kjære Emilie" sa han når han ga meg klem. "Kjære gode Emilie". Da jeg skulle øvelseskjøre, ville han være med og jeg fikk låne bilen hans. Jeg hadde aldri turt det, men han var sikker på at det kom til å gå bra. Denne kjærligheten, respekten og tilliten har vært gjensidig i alle år. Bestefar har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg kommer aldri til å glemme han. Jeg kjenner bestefar som en positiv mann som aldri klaget på noe som helst.

For meg var du verdens beste bestefar. En bestefar så god og snill, og som det gikk an å sitte på fanget til. En bestefar som måtte forsikre seg om at vi hadde brus i glasset da vi var på besøk, og som stilte opp på sekundet hvis man spurte om hjelp. Mange historier hadde du også på lur, men du var aller mest opptatt av hvordan de rundt deg hadde det. Du var en bestefar med et glimt i øyet og en fantastisk personlighet. Du var kreativ og engasjert. Du holdt meg alltid i hånda da jeg var på besøk, og du klemte på den uttallige ganger. I tillegg hadde du verdens beste kone, min bestemor, som vi nå skal ta vare på så godt vi kan videre. Dere har vist meg hva ekte livslang kjærlighet er. Jeg er evig takknemlig. Det som er igjen er tomhet og stillhet. Et hull som aldri kan fylles. Men jeg har lovet deg et par ting som jeg skal stå ved. Som jeg vet betyr mye for deg. Og du vil alltid ha den ekstra gode plassen i mitt hjerte. Den er din. 


 

Jeg blir nok borte fra bloggen på ubestemt tid. Det har ikke helt gått opp for meg at bestefaren min aldri vil ta meg i hånda igjen, eller at jeg aldri får se han lyse opp i det han ser meg. Men minnene står på repeat i hodet mitt, og jeg er utrolig sliten. En del av meg håper han skal våkne igjen, eller at jeg selv våkner til at dette bare var en vond drøm.

Love, Emsi

  • 07.01.2016 kl. 18:29

Pust med magen

Den siste tiden har jeg vært utrolig stressa. Det er ikke alltid jeg kjenner det på kroppen, men av og til tar jeg meg selv i å tenke "okei, nå  du slappe av". I jula hadde jeg planer hele tiden, og fikk nesten ikke tid til å ta det med ro. Og når jeg først får tiden til det, får jeg det ikke til. Jeg kan ligge i sofaen med et pledd over meg, se på TV og drikke kakao men fremdeles være stressa innvendig. Jeg kan komme hjem kl elleve på kvelden etter en lang og slitsom dag, men fremdeles stresse rundt med enten klesvask eller rydding. Ofte må Jørgen tvinge meg til å sette meg ned i sofaen og bare være. 

Da jeg gikk på vgs lærte mamma meg en viktig ting. Nemlig det å puste med magen. Da jeg skulle ha fremføring, var det siste ho sa til meg "pust med magen". Da ho skjønte jeg hadde mye å gjøre, og ikke visste hvordan å finne tid sa ho "pust med magen". Uansett situasjon, hjelper den lille påminnelsen. Det har ofte gitt meg litt mer ro, og motivasjon til å kunne komme meg gjennom det som har vært enten stressende eller vanskelige momenter i hverdagen. 

Til jul fikk jeg en gave av mamma jeg satt utrolig stor pris på. En gave med en baktanke og virkelig mening. En gave jeg er sikker på mamma så hvor den første tanken ho fikk var meg. Jeg fikk nemlig et nydelig armbånd med anheng av hjerter - og en sirkel med teksten "pust med magen". Nå som jeg ikke bor hjemme lenger, hjelper dette armbåndet meg i hverdagen når mamma ikke er der til å påminne meg om det når jeg trenger det ♥ ♥ Armbåndet er håndlaget av en fantastisk dame, og du kan finne dette og lignende ved å trykke her. 

Når du er for sent til bussen, pust med magen. Når du har forsovet deg, pust med magen. Når du har en fremføring du gruer deg til, pust med magen. Når du skal møte gutten du er forelsket i for aller første gang alene, pust med magen. Når du skal fortelle foreldrene dine om noe du angrer på, pust med magen. Når du skal til helsesøster for å fortelle om noe du ikke har fortalt til noen andre, pust med magen. Når du har mange planer iløpet av dagen og du ikke aner hvordan du skal rekke alle, pust med magen. Når du er lei deg og tårene aldri slutter, pust med magen. Når du er sint og føler at verden går i mot deg, pust med magen. 

Vi som stresser så mye med alt, må begynne å slutte med det. Er det virkelig nødvendig å stresse over alt og ingenting? Er det virkelig nødvendig å bruke så mye energi på å bekymre oss for ting vi vet vi kommer oss gjennom? Min beste venninne roer meg alltid ned med å fortelle meg at "det ordner seg". Og la oss si du forsover deg: hva har det å si? Er det virkelig så farlig? Er det virkelig nødvendig å stresse når det uansett ikke fører til at du kommer noe tidligere? La oss si du skal til helsesøster å fortelle om et problem: Ikke stress, å høre på deg er jobben hennes. Ho har sikkert hørt mye annet som er 10x så merkelig som det du har å fortelle. La oss si du skal møte en du har snakket med kun over nettet: Ikke bekymre deg for om den personen kommer til å like deg eller ikke. Vær deg selv, og hvis det ikke faller i smak så er ikke den personen den rette uansett!!

Altså, poenget mitt er at vi må slutte å tenke så mye gjennom ting og bare leve litt ekstra. Jeg er nok ikke den rette personen til å snakke om dette da jeg selv stresser rundt som om jeg aldri har gjort noe annet i mitt liv. MEN, jeg har blitt mer bevisst på det - og jeg ønsker at dere også skal bli det slik at hverdagen kanskje føles litt lettere. Hvis du føler deg stressa, håper jeg du forteller deg selv det mamma alltid har fortalt meg - pust med magen. Er du ofte stressa, og hvis ja, hva gjør du når du er i en stressende situasjon?

Love, Emsi

  • 26.12.2015 kl. 13:42

hva er ekte kjærlighet?

Jeg har ofte tenkt at jeg har visst hva ekte kjærlighet er. Men hva er egentlig ekte kjærlighet? Jeg har vært overbevist om at ekte kjærlighet er det som gir deg en lykkefølelse når du ser personen du er forelsket i, og at det er tanken om at du kan gjøre hva som helst for din utvalgte. I mine øyne har ekte kjærlighet vært følelsen av glede og sommerfugler, men samtidig en frustrasjon så stor når ting går galt. Ekte kjærlighet for meg er en berg- og dalbane hvor det stadig dukker opp nye overraskelser. Det er krangler og mindre diskusjoner, men som alltid ender opp i en stor klem og tilgivelse. Det har vært noe jeg ikke riktig helt har klart å sette ord på, men jeg har visst at den har eksistert. Som Nicholas Sparks så fint siterer i A walk to remember: "Love is like the wind. You can't see it, but you can feel it". Kjærlighet kommer i alle mulige varianter, og har ingen konkret definisjon. Men likevel har jeg fått en oppvåkning, en tanke om hvordan ekte kjærlighet ser ut i praksis og hvordan den overvinner alt. Jeg har vært vitne til betingelsesløs evig kjærlighet. En kjærlighet så sterk at ingenting kan ødelegge den. Denne kjærligheten er mellom mine besteforeldre som har vært gift i 60 år til sommeren, og som er min største inspirasjon og forbilder på så utrolig mange måter.

Hva gjør du når du er vitne til at personen du har vært sammen med mesteparten av ditt liv ligger i sykehussengen, og bruker alle sine krefter på å klemme deg i hånda? Eller når du snakker om alt og ingenting, men ikke får noe svar? Du sitter der ved siden av sykehussengen, tørker tårer og håper at livet vil snu en annen retning. Personen du elsker høyest på jord har det vondt, og det er ingenting du kan gjøre for å endre situasjonen annet enn å sitte der og observere. Bare være, støtte og håpe. 


// Bestemor og bestefar, fotografert av lillebroren min Henrik

Ekte kjærlighet for meg ligger i blikket til bestefar når han ser på bestemor. Når han sitter ved siden av sengen hennes og holder henne i hånden. En trenger ikke si noe, for følesene er så sterke at de snakker for seg selv. Ekte kjærlighet for meg er når bestefars største ønske når han selv har vondt, er at vi er hos bestemor. Ekte kjærlighet for meg er når bestemor brukte alle sine krefter på å si "hils" når vi skulle løpe fra hennes sykehusrom og bort til bestefars. Og da det første han spurte om da vi kom var hvordan hun hadde det. Ekte kjærlighet for meg er å se frykten i øynene. Frykten av å være igjen her alene, uten den man elsker. Ekte kjærlighet for meg er når bestemor strekker ut armen sin for at bestefar skal ta tak i den, og at han ikke vil gi slipp. Når han snakker varmt og rolig til henne, og lyser opp når hun sier noe morsomt. Ekte kjærlighet for meg er denne kjærligheten - kjærligheten mellom to gamle mennesker med et langt verdifullt liv bak seg, som gjør alt de kan for å komme seg gjennom de tunge stundene, ikke alene, men sammen. 

Love, Emsi

  • 09.12.2015 kl. 15:33

Overveldet

Hei, fine dere! Jeg må bare starte med å si - WOW, for en respons jeg fikk på mitt forrige innlegg! Jeg var ganske frustrert og lei meg i går kveld, og av en eller annen grunn er det da jeg er mest produktiv når det gjelder å skrive. Jeg vil bare lage et slags felles takkeinnlegg, slik at jeg faktisk får takket alle. TUSEN TAKK for alle fine kommentarer her på bloggen, meldinger og delinger på facebook og ikke minst at dere faktisk likte innlegget. Jeg tenker at det er viktig å få frem budskapet, og takket være delingene deres har innlegget nådd ut til mange, og jeg håper så inderlig at det også gjorde noe godt for noen. Det var iallefall målet Så tusen tusen takk, dere skulle bare visst hva slags følelse jeg sitter med. Jeg er så sinnsykt glad og overveldet. Det virker som om det jeg skrev traff mange, og det er jeg utrolig glad for. I tillegg ble ikke dette innlegget spredd pga et nakenbilde, en stor nyhet eller kvalme - men et godt ment innlegg med et budskap. Jeg er stolt over meg selv.

Vet ikke om dere har sett det, men jeg er nå på 48.plass på topplisten i Norge!! Det er jo selvsagt kun pga innlegget i går ble delt så mange ganger, men en dag på topplisten er jo utrolig stas uansett. Jippii. Nå håper jeg dere får en fantastisk dag videre, og at dere har vært gode mot noen i dag. Hvis ikke er det fremdeles nok timer av dagen å ta av.

Love, Emsi

  • 07.12.2015 kl. 22:58

TIL DEG

Dette er til deg som har hatt en dårlig dag, vært utslitt og misfornøyd. Dette er til deg som er deprimert, og som føler at hver dag er en kamp. Dette er til deg som sliter med å spise, og som spenner hver muskel i kroppen når det blir spørsmål om dagens matinntak. Dette er til deg som sliter med selvskading, og som kjemper for å stå i mot. Dette er til deg som blir mobbet, og som ikke vet hvor lenge du orker å være her. Dette er til deg med en alkoholisert mor eller far, som ikke klarer å huske hvordan det er å få en ordentlig klem. 

Dette er til deg med kjærlighetssorg, som gjør alt for å vinne kjærligheten tilbake fordi du ikke forstår hva som har skjedd. Dette er til deg med familieproblemer eller venneproblemer som gjør at du føler det er deg det er noe galt med. Dette er til deg som sliter med selvtillit og selvbilde, og som føler at hva enn du gjør blir det ikke bra nok. Dette er til deg som har mistet noen du er glad i, eller savner noen som er langt borte. Dette er til deg som har fått en vond beskjed, og som du ikke vet hvordan å takle.

Dette er til deg som sitter timesvis med skolearbeid, og skriver til hånda verker. Dette er til deg som jobber ved siden av skolen, og aldri sier nei til å jobbe litt ekstra. Dette er til deg som smiler fra øre til øre til tross for at verden sakte men sikkert raser sammen under føttene dine. Dette er til deg som lever med en fysisk utfordring, men samtidig finner glede av de minste ting. 

Dette er til alle dere som går gjennom hverdagen til tross for å ha det tungt. Dette er til dere som står opp hver dag og kjemper for dere selv og det dere står for. Noen ganger kan det å stå opp være en vunnet kamp i seg selv når alt annet virker umulig og håpløst. Dere er så jævlig sterke, alle sammen. Jeg beundrer dere.

Jeg beundrer deg som leser dette akkurat nå, og som kanskje sitter med en følelse om at morgendagen blir vanskelig. Jeg håper den blir litt enklere. Jeg håper noen gjør deg glad i morgen, og minner deg på at du er verdt mer enn du tror. Om ikke problemene forsvinner i morgen, håper jeg du fortsetter å kjempe. Ikke gi opp. Det er utrolig viktig å ikke bagatellisere andres problemer. Vi takler situasjoner forskjellig, og vi føler og tenker forskjellig. Hvor fantastisk er ikke det? Noe som virker håpløst for deg, er kanskje en filleting for noen som har vært gjennom mye her i livet. Og noe som virker som en bagatell for deg, er kanskje verdens undergang for noen andre. UANSETT hva en person sliter med, burde vi aldri bagatellisere problemet ved å snakke ned om det. Hvis en person føler at ting er tungt, da er ting tungt uansett hva det gjelder. 


Dette er til dere som føler lykkerus, glede og frihet: Kan dere ikke gjøre meg, dere selv og andre en tjeneste og bruke morgendagen til å lytte og inkludere. Gi et kompliment til noen du kanskje ikke snakker så mye med. Du vet aldri hva personen går gjennom på innsiden. Vær gode mot hverandre 

Love, Emsi

  • 23.10.2015 kl. 23:50

Innenfor disse fire vegger

Tilbake på pikerommet hvor minnene strømmer på. Innenfor disse fire vegger har det skjedd mer enn jeg har forstått før nå. Innenfor disse fire vegger har jeg skreket, kastet ting rundt meg, vært såret og engstelig. Jeg har grått meg selv i søvn pga kjærlighetssorg, venninnekrangler, kroppspress og familieproblemer. Innenfor disse fire vegger har jeg sittet i sengen min med hodet begravd i bøker, vært stresset over innleveringer, framføringer og alt som hører skolen til. Jeg har sittet i sengen og tittet på stjernene, og håpet at oldefar der oppe har hørt alt det jeg har hatt å fortelle.

Innenfor disse fire vegger har jeg vært glad, lykkelig og stormende forelsket. Jeg har hørt på høy musikk, danset foran speilet og kastet meg ned i sengen. Jeg har hatt venninnekvelder, latter og hørt spennende historier. Jeg har hatt min første ordentlige kjærlighet på besøk, og min andre. Jeg har skrevet kjærlighetsbrev, dagbøker og hemmelige notater. Jeg har lekt med lego, barbie, bratz og siden gjemt det bort. 

Innenfor disse fire vegger har alle følelser fått slippe til. Både sorgen, gleden, frustrasjonen og lykkeruset. Det er et rom fylt av hemmeligheter, kjærlighet og minner. Det er pikerommet hvor jeg alltid kan komme tilbake.

Love, Emsi

  • 21.06.2014 kl. 15:11

Min første tatovering!

På mandag var jeg og bestevenninnen min, Cajsa, så gærne at vi tatoverte oss! Vi har hatt ønsket om tatovering i bakhodet lenge, og da spesielt jeg som har ønsket meg min i underkant av 2 år. Har lenge mast og snakket om den til mamma, så heldigvis var det greit for henne da hun visste at den var gjennomtenkt. Jeg ble jo 18 år den 13.juni, og så voksen som jeg følte meg gjorde jeg meg klar til å bestille min første time. "Voksne er de, men de måtte ha med oss", sa faren til Cajsa. Og haha, det er helt sant!! Jeg følte meg iallefall utrolig voksen da jeg ble 18 år, men klarte ikke tanken på å tatovere meg uten at mamma var tilstede. Det er vel noe med tryggheten, og det å vite at det er greit for henne at jeg gjorde det. 


Dette bildet tok Jørgen 2 dager etter jeg tok den, så her står den litt ut, om noen forstår hva jeg mener? Det er fordi blekket ikke enda har "satt" seg, og den får en tynn skorpe. Kan ta et nytt bilde senere når den er akkurat slik den skal være! 

For de som kjenner meg godt, vet de hvorfor jeg har hatt lyst på akkurat denne tatoveringen. Jeg har ikke lyst til å skrive en laang tekst om akkurat dette enda, men jeg føler at den teksten er noe jeg står for og det er noe jeg hele tiden tenker på i vanskelige situasjoner. Den har blitt veldig typisk meg, og jeg bare elsker den og alle forskjellige sammenhenger den passer til. Om noen har noen spørsmål angående tatoveringen, er det bare til å spørre i kommentarfeltet! 

Har du tatovering? Hvis du har det vil jeg gjerne vite hvordan, og eventuelt hva som fikk deg til å ta den! :-)

 

  • 05.06.2014 kl. 14:27

Elsker å ha kjæreste

Det er ikke til å legge skjul på at jeg er høyt oppe i skyene - forelsket, og at jeg trives veldig godt i et forhold. Jeg trives overhode ikke som singel, og håper at jeg slipper å oppleve det igjen. Jeg har tenkt gjennom hva det er jeg elsker med å ha kjæreste og laget noen punkter. Og sitter du der som singel og blir lei deg over å lese disse punktene, ikke fortvil: Prinsen din har kanskje ikke dukket opp enda, men jeg har lært at tid er det beste redskapet. Bruk tiden, ikke forhast deg inn i et forhold som ikke føles riktig, og du burde iallefall ikke gå inn i et forhold om du vet med deg selv at du trenger å være singel en stund til. Et forhold har både positive og negative sider, men jeg har her fokusert på de positive sidene ettersom jeg elsker å ha kjæreste. Haha, jeg får faktisk ikke sagt det nok! 

 

Kun èn. Jeg har alltid èn gutt å forholde meg til, noe jeg synes er en ubeskrivelig deilig følelse. Jeg vet jeg har han.

Alltid der. Det er herlig å ha en person som hele tiden stiller opp og ønsker det aller beste for deg. Når jeg er lei meg, trenger jeg ikke noe mer enn at kjæresten min bare holder rundt meg. Trenger ikke si noe, bare det å bli holdt rundt og passet på er nok. Jeg vet også at han bare er en telefon unna hvis det skulle være noe, eller om jeg bare trenger å snakke litt. 

Kosekvelder. Ingenting er bedre enn det! Noe av det aller beste jeg vet, som vi pleier å gjøre veldig ofte, er å ta med en stoor pute ned i sofaen og sovne til politiserier. Det er deilig å ta på kosedressen, sminken av og bare slappe av en hel kveld fra vi kommer hjem fra skolen. Trenger ikke pynte meg for noen, bare slappe helt av under pleddet i armene hans. 

Jeg er best. Det spiller ingen rolle hvor dårlig jeg gjør det på en prøve, for best er jeg i hans øyne uansett. Det spiller ingen rolle hvor spydig jeg kan bli når jeg er sur, for i hans øyne finnes det ingen bedre. Og hva er vel bedre enn det? Å ha en person som liker deg for den du er, både når det gjelder dine positive og negative sider? Og som hele tiden forteller deg at du er bra nok. Jeg vil iallefall si at det hjelper meg utrolig mye å vite at uansett hva jeg gjør, så er det bra nok. Og jeg er bra nok. 

Lykkerus. Av og til får jeg et slags lykkerus i kroppen hvor jeg rett og slett bare innser hvor heldig jeg er som har han. Det er utrolig deilig, og man blir stående og smile fra øre til øre. 

Singellivet suger. Kanskje ikke for alle, men for meg suger det. Jeg HATER å være singel, for jeg er en skikkelig kjærestejente og elsker alt ved det. Derfor er det faktisk veldig befriende for meg å ha en kjæreste som jeg elsker, og som elsker meg tilbake. Noen tenker kanskje at det er mye morsommere å være singel fordi man kan gjøre som man vil, men hey, det kan jo jeg også! Er man i et forhold, har man jo ikke noe lyst til å gjøre noe som kan såre kjæresten sin. 

Ekstra familie. Jeg vet ikke om alle har det slik, men jeg har iallefall fått en ekstra familie samtidig som jeg fikk kjæreste. De behandler meg som sitt eget barn, og jeg ser på dem som noen av mine nærmeste. Vi gir hverandre julegaver, bursdagsgaver og andre oppmerksomheter resten av året. Det er utrolig koselig å føle seg velkommen i kjærestens familie, og hele tiden bli inkludert. Jeg elsker å komme til kjæresten min, for jeg blir så glad av å være med familien hans. De er så gode.

Fremtiden. Selvfølgelig, et forhold kommer ikke med en garanti på at det vil vare for alltid, men det stopper ikke meg fra å drømme om det. Jeg elsker å tenke på fremtiden, planer og hvordan det blir å flytte sammen og få egen familie. Det er vel bare slik jeg er. Gymlæreren min sa til meg og lo "en dag faller de rosa skyene ned vettu", men hvorfor burde det bli slik? Jeg har en sterk mening når det gjelder forhold, og det er at jeg ikke føler det er noe poeng å ha kjæreste hvis det ikke varer livet ut. Det er selvfølgelig ikke noe jeg tenker at alle burde mene, men for meg føles det best. Jeg tar utgangspunkt i at noe varer livet ut, også tar jeg tiden som den kommer samtidig som jeg drømmer meg bort, hihi

Har du kjæreste, og hva elsker DU med det? // Om du er singel, hva elsker du med det?

  • 26.12.2013 kl. 23:28

Dette er ikke en tapt kamp

Det er ikke lenger tungt å snakke om det. Det går fint nå. Jeg har kommet meg ut av det, og jeg nyter hvert eneste sekund av friheten. For en stund siden skrev jeg et innlegg her på bloggen hvor jeg fortalte en hendelse som skjedde på legekontoret, og følelsene mine rundt akkurat det. Har du ikke lest det, kan du lese det her. Jeg vil bare fortelle hvordan jeg kom meg ut av det, og tankesettet mitt.

Det var ingen lett kamp. Jeg var nesten forberedt på å tape. La dritten som legen fortalte meg ta over livet mitt og følge listen hans til punkt og prikke. Den drittlista over hva jeg kan spise, og hva jeg må holde meg langt unna. Jeg begynte å finne på unnskyldninger til venner når de ville ha meg med ut kun for å slippe og måtte stå i mot maten. Det var ikke alle som forsto, og derfor fant jeg løgn som en enkel utvei. Søvnproblemer og negative tanker når jeg var våken. Det var ofte jeg sa til mamma at jeg bare ville at dagen skulle bli over, sånn at jeg slapp å tenke på mat. Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg hadde det, får jeg en stor klump i magen og jeg blir egentlig bare veldig trist. 

Jeg hadde kun et par venner som virkelig forsto hvordan jeg hadde det. Jeg husker så godt en episode hvor jeg hadde fått helmelk av en i kantina til frokostblandingen min, og noen sa "du vet at helmelk ikke er sunt eller?" Virkelig, det er melk? Der kom den dårlige samvittigheten. Av en jævla melk. Heldigvis hadde jeg også de personene som brydde seg om meg og hvordan jeg hadde det, og som hele tiden stilte opp. Det gikk en lang stund før jeg følte at jeg kunne spise normalt og tankene ikke var like forstyrrende. Det begynte å bli bedre, men det som hjalp aller mest var da jeg og kjæresten min hadde vært sammen en stund og han fortalte at han elsket meg. Etter det var det som om jeg hadde glemt alt sammen. Jeg var egentlig bare glad, og jeg visste at han elsket meg for akkurat den jeg er. Jeg trengte ikke noe mer enn det. Han elsker meg. Han sa jo det. Jeg husker en uke etterpå, så kom jeg på det. "Fader, jeg har jo ikke trent på en hel uke jeg". Og det var så deilig. 



Jeg bestemte meg for å ikke la en inkompetent lege ta over livet mitt. Han skulle ikke få bestemme hvordan jeg skal spise for å gå ned i vekt. Hadde jeg sett meg i speilet og følt at jeg trengte å gå ned i vekt, hadde jeg funnet min egen måte. Jeg trenger ingen til å fortelle meg at jeg skal gå ned i vekt. Og på den tiden hadde jeg bra selvtillit. Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om de brede hoftene mine eller det ekstra magefettet. Og for ikke å snakke om de store lårene. På den tiden hadde jeg klart å oppnå et bedre syn på meg selv, men folk skal alltid kaste stein på det som skinner, ikke sant? Det er ikke riktig, at selvom du sitter der med en doktorgrad, har du rett til å fortelle en normalvektig tenåring at du har en super diett som kan gjøre at hun går ned i vekt og at du skal stille opp hele veien slik at det ikke går for langt. Det er ikke riktig at du som lege skal sitte å overbevise en gråtende mor om og kjøpe en diett for overvektige med 18 års grense til hennes datter på 16 år. Det er heller ikke riktig at du som lege, skal lage så mange utfordringer for en familie som kunne vært unngått. Værsågod, nå har jeg ødelagt selvtilliten til dattera di for en stund. Får håpe det går bra til slutt, liksom. Jo, takk for det. Det var en periode mamma trodde jeg stod med den ene foten ned i min egen grav, og å høre det knuste hjertet mitt i tusen biter. Det er så mange ting ved dette som ikke var riktig, og jeg skulle ønske jeg kunne gått tilbake i tid og fortalt meg selv det jeg tenker nå. Istedenfor å bryte ut i gråt, skulle jeg tatt tak i magefettet mitt slik Honey Boo Boo gjør, også skulle jeg reist meg opp, begynt å le og sagt "denne skinka her skal ingen steder".

Jeg tror egentlig at for å komme seg ut av en slik situasjon, trenger du at noen stiller opp. I mitt tilfelle trengte jeg å høre at han elsket meg, for det var de ordene jeg hadde ventet så lenge på. Jeg er så utrolig avhengig av å ha en person som elsker meg for akkurat den jeg er. Du trenger en støttespiller, som i mitt tilfelle her har vært mamma og stemoren min. Ikke la noen fortelle deg at du skal endre noe på deg selv som du selv ikke har hatt lyst til å endre. Ikke la noen fortelle deg at du ikke er bra nok, for du er mer enn bra nok. Hvis du synes det er gøy å trene, for all del, TREN. Men hvis du trener for å få noen andre til å bli fornøyde, er det da virkelig verdt resultatene? Ikke gå gjennom noe du ikke er klar for å gå gjennom. Jeg nekter å fortelle barnet mitt når jeg blir stor, at jeg måtte gå ned 10kg fordi en lege ville se synlige ribbein. Hvordan skal jeg kunne bli et godt forbilde, hvis jeg skal la noen andre styre livet mitt? Det er viktig å tenke på det en selv vil. Og ja, jeg trener fremdeles. Men jeg trener når jeg føler for det, og i det siste har jeg følt for å ligge i sofaen og spise Kinder Maxi. Så da gjør jeg det da! Jeg har kanskje gått opp 3kg istedenfor å gå ned 10, men dette er ikke en tapt kamp. 

  • 17.11.2013 kl. 16:27

Dette føler jeg nå

Min tumblr er ikke noe jeg egentlig har delt med noen, med mindre de har funnet den selv. Mine beste venner er selvfølgelige unntak. Har skiftet navn på den et par ganger også. Men i og med at tumblr er min største kilde til inspirasjon, og også et sted jeg tilbringer mye tid hvis jeg er lei meg, vil jeg gjerne dele den med deg slik at du også kan ta del i noe fint hvis du ønsker det. Anbefaler også at du lager en egen tumblr hvis du ikke har det fra før av. Selvom det er et univers som kan ta litt tid å sette seg inn i, må jeg bare si at det er verdt det når du ikke kommer deg ut derfra.

Følg meg gjerne på min tumblr her. Hvis du vil, legg igjen din tumblr i kommentarfeltet. Eller en tumblr som gir deg inspirasjon og får deg til å føle noe spesielt ♥

  • 11.07.2013 kl. 03:36

Kjærlighet

Hva er egentlig kjærlighet? Vi skriver om den, snakker om den, synger om den, drømmer om den, vi mister søvn ved å bekymre oss for den. Når vi ikke har funnet kjærligheten, leter vi etter den. Når vi endelig har funnet den, vet vi ikke engang hva å gjøre med den. Når vi opplever den, er vi redde for å miste den. Det er en evig jakt etter en god følelse og smerte. Det er en jakt etter noe som er sett på som noe perfekt. Kjærlighet er egentlig ikke perfekt, er den? Man vet aldri hva som vil skje med den. En dag er den borte. Så er letingen i gang igjen, og innimellom gjemmer den seg ekstra godt slik at man får tid til å gjøre seg klar for den. Kjærlighet gjør vondt. Fryktelig vondt. Den kan rive i hjertet ditt så mye at du tror du ikke kommer til å føle en liknende smerte igjen. Det å bli slått hardt i magen ville ført til mindre smerte, tenker du. Sjalusi, krangler, misforståelser. Ting som er tilstede i de fleste forhold. Det er slike ting som gjør vondt, men samtidig er det disse tingene som gjør kjærligheten sterkere. Dersom man ikke kommer seg gjennom det sammen, er vel ikke akkurat kjærligheten sterk nok heller?

Kjærlighet er ikke alltid vondt. Når kjærligheten først har begynt å blomstre, er den faktisk virkelig fin. Jeg skulle ønske kjærlighet kom på boks, og at man kunne gi den bort i gave slik at man kunne gi den til noen som virkelig fortjener den. En venn som fortjener å føle noe godt. En gammel dame som ikke har følt den etter mannen gikk bort. Men frem til noe sånt blir oppfunnet, er det å se etter kjærligheten den eneste løsningen. Håpe at den kommer. Vente på den. Det lønner seg ikke å haste med den, for hastverk er lastverk. Den kan dukke opp når man minst venter det. Den kan komme når du virkelig trenger den, og den vil få alt til å føles godt igjen. 

Kjærlighet for meg er når en person gir deg så mye styrke, men fremdeles er din største svakhet. Kjærlighet er en fin følelse. Forelskelse er noe annet. I vinter var jeg så forelsket at jeg gruet meg før hvert friminutt fordi jeg kom til å møte blikket hans. Det ga meg en skikkelig rar følelse i magen, og jeg visste aldri hvor jeg skulle se og ble helt skjelven. Jeg glemmer aldri den følelsen, men sommerfuglene er der fremdeles. Og nå er de flere. Selvom forelskelse kan gå over til noe enda sterkere_kjærligheten, så vil forelskelsen alltid stikke innom. Kjærlighet for meg er uovervinnelig, og den kommer alltid til å bety hele verden for meg. Jeg tror det er viktig å nyte de små tingene, for en dag vil man se tilbake og innse at de små tingene faktisk var de store.

Any thoughts?

  • 26.04.2013 kl. 21:24

3 måneder med prinsen min

Jeg er så lykkelig. Nå er ting akkurat slik de skal være. Man må aldri være redd for å åpne hjertet sitt for en person. Jeg er så utrolig glad i deg, Jørgen ♥

  • 12.03.2013 kl. 23:27

Alt hun vil ha er fred

Jeg vil bare dele et veldig fint dikt jeg fikk tilsendt på Facebook av en god venninne av meg som hun skrev til/om meg etter innlegget jeg la ut her om dagen. Jeg får selvfølgelig litt vondt av diktet og jeg har allerede lest det tjue ganger. Samtidig betyr det veldig mye for meg nå. Bildene er linket.

 

Bilde av høyeste kvalitet

De så henne smile
latteren danset lett på leppene
Hun hadde alt
De ville bli som henne
ha det like godt

Øyne sorte som natten
hjertet av sorg
ord brent fast i minnet
hjerte knust
Det de så, var ikke henne
Et redigert bilde av høyeste kvalitet
var det hun var



Dager passerte
øynene mørknet 
forlatt i dypet av seg selv
ingen vei opp

Bedende ord
«kom tilbake»
vekket henne til liv
Bilder enda uklare
De trigger hennes mørkeste tanker
Tanker som aldri blir borte
ønskene om å forsvinne
 

Untitled

«Ta dem bort» ber hun meg
Alt hun vil ha er fred

  • 28.02.2013 kl. 00:03

Neste dag er den samme



Jeg vet at du lider, men det finnes ingen medisin jeg kan gi deg for å lindre smertene. Du trenger klem, omtanke og støtte men det er vanskelig å vite på hvilken måte det er riktig å gi. Hver dag den samme. Frykt. Indre redsler og et ønske om å holde seg hjemme isteden for å gå ut. Da skjer det igjen. Det fryktelige som får deg til å komme hjem med vondt i magen. Neste dag er den samme. Lærere er fullstendig klar over hva som foregår, men ingen gjør noe. Neste dag er den samme. Slag, spark, ord. Hvordan kan de late som om alt er normalt? For mange tanker for et så lite hode. For mye smerte for en så liten kropp. For mange bekymringer og søvnløse netter for de rundt som bryr seg, men som ikke vet hva å si. Det beste er å være der. Bare være. Alt jeg vil er å pakke deg inn i et pledd og holde deg trygg. Jeg vil ta deg med på turer og se stjernene i øynene dine når du smiler og høre latteren din som ikke stopper. Jeg vil være sammen med deg hele tiden og få deg til å tenke på noe annet. Du trenger ikke å bekymre deg. Jeg skal få en slutt på dette marerittet.

  • 11.01.2013 kl. 23:29

I am not careless, I just care less


_gammelt bilde fra gamle bloggen (du vet, den gangen jeg hadde langt hår... ah).

Noen ganger må man bare glemme hva andre sier, mener og tenker. Å sette fokus på det man selv sier, mener og tenker kan være vanskelig. Spesielt hvis man er veldig opptatt av hva andre sier, mener og tenker om ting DU gjør. Jeg tror de fleste bryr seg. Om ikke mye, iallefall helt dypt innerst inne. Jeg bryr meg. Jeg har faktisk vokst en del det siste halvåret i måten jeg tenker på, og har også lært meg å ikke bry meg like mye om hva andre tenker om meg. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg i det hele tatt, men jeg har begynt å bry meg mindre.

I mine øyne er jenter de verste skapningene på jord. Nå skal ikke jeg ta alle jenter under èn kam, men det er ikke noe tvil om at jenter er mye verre enn gutter til å få andre til å føle seg dårlige. Jenter snakker dritt bak ryggene til hverandre. Er utspekulerte små drittunger og gjør alt i sin makt for å oppnå det de vil ha. Positivt og negativt. Gir blikk og scanner hverandre i det de går forbi noen. Ser man en pen jente, blir det gjort en grundig scanning fra topp til tå for å finne èn feil. 

Hva så om du går i de klærne folk har tittet stygt på i butikken? Hva så om du gjør en drastisk forandring ved deg selv? Hva så om du har gjort en stor feil, som mennesker bare er nødt til å dele videre til andre for å gi dem et dårlig inntrykk av deg? Hva så om du er fornøyd med deg selv og viser det? Alt i alt er det du selv som får selvtillit ved å gå med det du vil. Det er du som lærer å finne deg selv. Det er du som har klart å reise deg opp etter fallet etter feilen du gjorde, og det er de menneskene som snakker dritt bak ryggen din som ikke bare gir mennesker et dårlig inntrykk av DEG, men også seg selv. Du har all grunn til å være fornøyd ved deg selv. Er du det, vis det. 

Ta vare på de menneskene som bringer glede i livet ditt, og du kommer ganske så langt bare ved det ♥

  • 11.11.2012 kl. 19:26

Jeg er ikke sånn. Det er ikke meg.

"Hei, jeg gikk inn på den forrige bloggen din for første gang i 2010, og har følgt med på bloggen din nesten hver dag! Jeg syntes det du blogget om var veldig bra og jeg begynte å like deg mer og mer, til slutt var du den bloggen jeg fulgte med hver dag. Etter å ha lest mange av dine innlegg om jenter og selvtillit og mye annet, likte jeg deg mer og mer. Jeg bor i Fredrikstad og har aldri sett deg før, helt til jeg så deg en gang, jeg ble så glad inni meg, at den jenta jeg ser mest opp til gikk forbi meg, jeg så deg og smilte til deg, du så meg men du så bare vekk.. du så først ned på klærne mine, så overså du meg helt.. jeg ble veldig skuffet, du er ikke slik du fremstår på bloggen :( og jeg glemmer aldri den dagen, desverre"

Kjente et stikk i hjertet da jeg leste denne kommentaren, og må rett og slett bare få ut hva jeg føler og mener akkurat nå. Hvorfor jeg føler meg slem vet jeg ikke, men at jeg skal rette opp i dette er det ingen tvil om. Jeg kunne ignorert kommentaren og glemt den, men så lenge jeg vet at det sitter en person og er lei seg for at jeg tydeligvis har ignorert klarer jeg bare ikke. 

Først av alt, jeg er ikke en person som ignorerer mennesker som smiler til meg. Aldri. Vel, med mindre jeg har kranglet med en person. Jeg smiler alltid tilbake, for jeg ELSKER å smile og få smil tilbake. Det finnes ikke en større glede når man er ute og få smil av andre. Så, kjære gode deg, hvis jeg har oversett deg har det overhode ikke vært hensikten. Jeg kan ikke huske å ha ignorert et smil, og å se ned på klærne til andre mennesker gjør jeg ikke med mindre jeg synes at det er noe interessant og fint ved det. Så ta det som et kompliment iallefall! 

Jeg har en liten blogg. En veldig liten blogg. Jeg skriver fordi jeg syntes det er morsomt, og jeg liker å ha noe og gjøre på fritiden. Jeg blogger ikke for at folk skal vite hvem jeg er, men jeg blogger for at andre kanskje kan få en godfølelse av å lese og se det jeg legger ut. Hvis noen smiler til meg, for eksempel i byen, tenker jeg ikke "ho/han leser sikkert bloggen min". Hvorfor ikke? Jo, fordi bloggen min er såpass liten. Hvordan andre kan forvente at jeg skal gå rundt og smile til alle og enhver skjønner jeg ikke. Kan jeg ikke ha dårlige dager? Kan jeg ikke føle meg som dritt, og ignorere verden? Kan ikke jeg også ha det sinnsykt tungt i perioder? Selvom jeg har dårlige dager, betyr ikke det nødvendigvis at det jeg skriver om på bloggen ikke er sant. Jeg sitter ikke flere timer en lørdagskveld og skriver løgner om hvordan jeg føler det, eller løgner om hva jeg mener om selvtillit. Jeg mener alt jeg skriver. Alt jeg skriver i personlige innlegg kommer fra hjertet mitt. 

Nå som vi først er inne på noe personlig, noe som har med følelser og meninger å gjøre, kan jeg legge til at helt siden sommerferien har jeg slitt. Jeg har lovet meg selv at årsaken ikke skal ut på bloggen min, og det er kun de nærmeste vennene mine som vet historien. Jeg kommer ikke til å skrive detaljert om dette før det har gått et år. MULIG at jeg har forandret meg som person de siste månedene. Mulig at jeg har fremstått annerledes i virkeligheten enn på bloggen gjennom den perioden. Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg har ikke hatt lyst til at denne bloggen skal være en sippe-blogg, men det har kanskje vært feil det også? Jeg, som flere tusen andre jenter, leser blogger. Blogger inneholder så sinnsykt lite av det som egentlig foregår. Mange blogger er overfladiske, og mange vil vel tro at bloggere har perfekte liv. Senest forrige uke fikk jeg høre av en på treningssenteret at da hun begynte å lese bloggen min, tenkte hun at jeg hadde et helt perfekt liv og at jeg hadde alt jeg kunne drømme om. Men hallo, er vel et menneske jeg også? Jeg har mine feil, tunge perioder og dårlige dager hvor alt jeg vil er å grave meg så langt ned i jorden som overhode mulig? Grunnen til at bloggere kanskje fremstår som "perfekte", er vel fordi de skjuler slike ting veldig godt. Hvis jeg er sur på en venninne, skriver jeg ikke et langt innlegg om det hvor jeg bruker alle mulige banneord selvom det kanskje er det jeg ville følt for å gjøre. Selvom jeg hadde hatt en dritdårlig dag, går jeg ikke hjem og klager over alt og alle på bloggen og bretter ut om hva andre har sagt eller gjort mot meg. Man gjør bare ikke slikt. Men jeg skal tenke mer på hvordan jeg fremstår, så håper jeg at det ikke blir noen sure miner! Skal smile til alt og alle (slik jeg vanligvis faktisk gjør) og ta ting med et smil. 


Til "Meg :(":  En misforståelse endrer ikke hvordan jeg er som person. Si hei neste gang du ser meg. Jeg beklager så mye, og jeg håper at du føler deg bedre ♥

  • 14.10.2012 kl. 21:35

Skjulte følelser

Det er rart hvordan noe så vakkert en dag kan bli noe så grått. At noe som en dag føltes så riktig, kan føles så feil neste dag. Hvordan gode klemmer som en dag viste omtanke og forståelse, kan bli klemmer uten følelser. Klemmer. Bare klemmer. At øyne som var fylt av glede en dag er fylt av tårer. Tårer som triller som klinkekuler nedover begge kinn. Så mye at man skulle trodd at man ikke hadde mer vann i kroppen. At gleden av å stå opp om morgenen har blitt til et slit, et ork og heller et ønske om at dagen skal bli ferdig så fort som mulig slik at man kan legge seg tilbake i senga og forsvinne inn i drømmeland. For å slippe å tenke. For å slippe å føle. Bare være et annet sted. Det er rart hvordan de tingene man før tok som en selvfølge, må man nå streve for å oppnå. Det er rart hvordan det største smilet som en dag beviste lykke, en annen dag kun er noe man klistrer på seg før man går ut døren. Ingen skal vite at du er lei deg. Du vil ikke bli sett på som svak, vil du vel? 



Det er rart hvordan noe så gledesfylt en dag kun er en eneste stor sorg. Hvordan gamle meldinger, bilder og sanger kan få deg til å tenke negativt, når disse tingene tidligere kun har gitt deg gode assosiasjoner. Hvordan fremtiden som virket så planlagt og nært, en annen dag kun har blitt et eneste stort spørsmålstegn. Man vet plutselig ikke hvem man er, hva man vil eller hvor man skal gjøre av seg. Det er rart hvordan de fineste stedene en dag har blitt steder man ikke vil være lenger. I frykt for å tenke tilbake, eller bli lei seg. Det er rart hvordan et hjerte som en gang var så helt, plutselig må bli sydd sakte men sikkert sammen igjen. Det kan ta tid. Så ufattelig lang tid. Men det er greit å være lei seg, ikke sant?

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits